DET ER MIDT PÅ SOMMEREN JEG ER HELT UTE
sitter oppe om nettene, drikker
og er tvers gjennom lykkelig
med kvinnen jeg elsker
med de brente ørene
som hører gresshopper
selv om jeg bor i blokk
med takknemligheten ytterst på skotuppen
alt det som gir og har gitt
selv om jeg nesten ikke har reine t-skjorter igjen
det slår meg
jeg veit ikke oppned
på noenting, avisene lander
på mahognybordet
på perlemorspulten
på seddelbadet
der jeg har en dasskål av laurbær og mint
for til og med dritlukt er digg
hjemme hos meg, ser du
med rette kaller de meg The Shit
men selv om jeg er The Shit
veit jeg altså null og niks
om hva denne sommeren påbyr
hva som finnes på innsiden av en lilje
hvordan det langsomme beveger seg langs en enke
hvordan en engel våker over et fly og feiler
jeg vet ikke hvordan skyene leter
hvordan solen gulner mot anklene mine
jeg har korn og vin
jeg har glemt at jeg engang var forbanna og jævlig
umulig å ha med å gjøre
jeg ville kutte av huet på allslags
slasker, men nå
nøyer jeg meg med at de er velkjemma
og når jeg sovner
regner jeg med å våkne opp igjen
tar det for gitt
at alle tjenerne mine er fremgangsrike
så jeg stikker bort til Onke Nica for å spørre
åssen, onkel
griser man til diktene
med verdens griseri
åssen skal sommerens overflod
linjedeles, hva skal adjektivene
gjøre med ørkenen
når den ligner havbunn
og havbunnen en ørken
når det vi kaller dolker
er sølvfargede fisker
hva heter det når du dreper mange mange barn
hva kaller man
dyre dresser som ser billige ut
men onkel er ute og luker noe ugress, sier tante Vi
som sitter i skyggen av sine døde barn
og forbanner alt
som kan krype og gå
den høye himmelen
forbanner hun med skitne føtter og skjeivtråkka sko
det falske
og det sanne
med tvil, bønn
med mynt, kjøttsuppe med vann
hun sier: vi må forby bleika tenner
metthet, feriehytter, håndsåpe
hun foretrekker det som bærer ved
det som synger for et barn
det som kommer og går over et hellig sted
det som har levd så lenge usett
at det har blitt en slags utsikt
lag en statue av den som gruer seg
så skal du se at hun blir berømt
jeg er født i et hus uten tak
uten vegger, i en seng av jord med et pledd av stank
et sånt barn kaller alltid sine sukk for brød
tante Vi sier: Skal du leve under en sånn himmel må du skrive lange setninger
lese Juan Rulfo, Khlebnikov + en valgfri kokko-forfatter fra før renessansen
onkel Nica kommer inn fra hagen
han er bustete på håret
ser ut som en gal mann, sier
alle gamle menn er Lear, alle gamle flekker
er sølvfargede, han har slikket støv
som ormen, sier
det var den eneste måten jeg kunne hviske
til de gravløse på
så få navn du har sønn
jeg sier: de har ringt meg, onkel
og vil vite
hvorfor magen nyter godt av det munnen bærer frem
hvorfor de rike aldri kommer med bønn om nåde
hvorfor en krenket bror bor i en befestet by
men jeg vet ikke
at munnen min jobber for vommen
at jeg har barn av korn som jeg eter
at rikdommen ikke svarer for seg
når man spør den
Pul Staten sier de unge, men det
er et dårlig ligg
tante sitter og fryser og drikker mate
hun er tannløs fordi tenner trengs ikke
når du bare slurper likævæl
hun vasker håret med vind
og vinden heromkring er tørr
som mumiespytt, sier Onkel
så verken Tante eller jeg klager
på formueskatten
vil du kalle noen en skrulle
si Herr og Fru Katamitt
la dem ikke se at hånda di er ei neve
finn tid til å gråte
skrell poteter
skriv med føttene
streng opp knuste ansikter
vær strupe og svelg
gjør et esel til statsminister
i det vakre landet du lever i
men pass på!
man må huske å være land
ikke bare landskap!
og sånn går sommeren, ettermiddag
etter ettermiddag etter ettermiddag
og en av disse drar han frem et politisk dikt
fra hekksaksa: en mann
klatrer i et tre etter honning
her står det også
ikke ødelegg planeten
Leave a Reply