God sommer!

Key 66 Rhubarb and Young Gilr BKMdep_372_07

Nikolai Astrup, Rabarbra og ung jente i Sandalstrand / foto: Dag Fosse. © All rights reserved

 

Nikolai Astrup, Marsmorgen, ca. 1920 Olje på lerret 65x46,5cm Dette verket er deponert i Bergen Kunstmuseum


Nikolai Astrup, Marsmorgen, ca. 1920. Olje på lerret .Dette verket er deponert i Bergen Kunstmuseum. Foto: Dag Fosse. © ALL RIGHTS RESERVED

Økologi, bærekraft og menneskenes samspill med naturen står i sentrum når Henie Onstad Kunstsenter viser den storslåtte utstillingen med bildene til Nikolai Astrup (1880-1928). Bare den romlige innretningen av utstillingen er verdt et besøk, og Store Prisma-salen blir tatt i bruk som visuell forelesning om Astrups interesse for landskap og planteliv, det være seg kjøttpotet eller rabarbara. Vi takker Kunstsenteret for å få dele to av bildene med våre lesere! //

 

/

 

an der eiskante / the artic needs your voice

Norges medansvar for biedød

MANGFOLDETS ENHET

Freddy_Fjellheim_HJS_3153

 

På disse sidene leter vi etter et språk for en virkelighetserfaring så omfattende at vi ofte må vedstå oss overveldelse og famling.

Alternativet er verre: Uten prøvende å møte klimakatastrofene, ved å mobilisere til større omsorg mennesker imellom, risikerer vi å se tiden renne ut mellom fingrene på oss lik brennheit ørkensand. Hjerterytmen mellom klimakunnskap og omsorg kan lege dualismen som rir vår tids mennesker som en mare; en splittelse i det vestlige menneskets sinn som gjør mentale smerter til medisinert sykdom og legemiddelindustrien til big business. Vårt mentale skisma gir seg også uttrykk i gruppestemplingen av «flyktninger» som ofte går hånd i hånd med fornektelsen av menneskelig nød og verdighet. Slik sett flykter velstandens mennesker fra den urgamle gjestfrihetens dugnadsånd. 

Det finnes ikke én overordnet patentløsning på klimaomveltningene, men mange små og store, herunder språkarbeid og erkjennelsesinnsats. Holdningen til flyktninger kan vise seg å bli en skillevei i den kommende klimakampen. Også litteraturen og litterære uttrykksmidler påvirker hvordan vi oppfatter våre medmennesker. Derfor har jeg i mange år benyttet sjangerbetegnelser som «essaytale» og «essaystisk aksjon» for å utprøve litteraturens vita activa, dens forandringsinnhold. 

/

Samfunnselitene satser på at forandringene som skal redde våre barns framtid er økonomiske og politiske tiltak, men grunnleggende forandring skjer også i det mellom-menneskelige, der synergien som skal bære og virkeliggjøre de store samfunnsforandringene ligger parat. Klimakrisens omveltinger må bli en en radikal omfordeling av både kunnskap og kapital, en kunnskapsrevolusjon nedenfra som bygger på alminnelige menneskers verdighet som omsorgs- og solidaritetspersoner; en utdanningsrevolusjon nedenfra som kombinerer matematiske og teknologiske kunnskaper med tradisjonene fra humaniora og sivilsamfunnet (sammenfører «de to kulturer»), å lese og lære for å bygge broen mellom tenkning og sansning; en naturkunnskap der fellesskapet av elever, lærere og studenter høster naturopplevelser og sosial erfaring sammen. Skjermtidens blålys kan varsle om nødvendigheten av friskere sosiale erfaringer.

«Kunnskap uten barmhjertighet er grusomhet», lød en salve fra en teolog i Berlin nylig. 

Dugnadsånd i ett og alt!

Vi som etterlater våre skriftspor i dette mediet vil kanskje få oppdage at mangfold og enhet er to sider av samme sak, som i en folkebevegelse, en familie, et arbeidsfellesskap. Dynamikken mellom sivilsamfunnets sosiale språkarbeid og de institusjonelle elitenes politiske handlinger avgjør i det lange løp demokratiets motstandskraft, for å minne om et medisinsk begrep som også er et naturbegrep, immunforsvar. Vi kommer fra en epoke da vitenskap, litteratur og humaniora stirret seg blinde på detaljene, konkresjonene og enkeltdisiplinene, på delene framfor helheten, i cartesiansk ånd. Helhet og totalitet ble avvist på ideologisk grunnlag, og selv organiske begrepspar som enhet-mangfold ble splittet opp i falske motsetninger. Henrik Petersen skriver i Vagant 1/2008:

«Avvisandet av helhetsperspektivet har att göra med en politisk aversion mot föreställningar om enhet. Vi har lärt oss att det inte finns någon ”historia”, det finns bara mikrohistorier.»

Nettsidens mangfold av tekster er uoversiktlig for det i oss som er begrenset av en skismatisk lesning. Også lesning har sitt formspråk som tilpasser seg springende digitale annammelser, men uten å stivne i spranget (se bl.a. mitt essay «Den nye poesien«). Mitt inntrykk er at stoffet på herværende nettsted brukes som et forrådskammer, med en leserytme som ikke følger tidsskriftets, lærebøkenes eller avisenes forutsigbare oppsett. Lesekulturen forrige generasjon kom fra var stillesittende og sedat, et sovedyr i halvvåken tilstand, mens den unge lesningen er mer fluesnapper og humle-svinsing, eller altså: hurtige næringsinntak. Dette utelukker ikke den langsomme lesningen, fordypelsen og kontemplasjonen. Næringsinntak og fordøyelse har også i fysisk forstand ulik rytme og hastighet, komplementerende.

//

Folkebevegelser og opprør forutgås av grundige sosiale og mentale endringsprossesser i sivilsamfunnet, en stille oppvåkning, som så bereder grunnen for civil courage. Dette er det sosiale livets leseprosesser. Forfattere av alle slag er forandringsagenter i denne sivilpolitiske prosessen, med suveren frihet til å velge sitt innhold og sin uttrykksform. 

 

723px-Bombus_September_2007-2

Kilde: Wikimedia commons

 

STØTT OSS!

For å videreføre nettsidens arbeid vil vi framover behøve økonomisk støtte både fra private og statlige kulturinstitusjoner, herunder fortsatt støtte fra skribentorganisasjonene og forlagene som begge skal ha stor takk for støtten så langt! Flere forlag har tilsagt fortsatt honorarstøtte i året som kommer. FKAs tidligere medlemmer – 150 i tallet – kan fortsette å sende oss en skjerv, men nå til kontoen 1208.63.60371. Regnskap følger ved årets slutt.

En hundrings fra hver av dere vil skjenke nettstedet noen måneders vital levetid!

Flere i redaksjonen nedlegger så mange gratistimer i dette arbeidet at det nærmer seg verdien av en solid årslønn. Dette kunne kanskje inspirere statlige og private institusjoner til å yte oss en skjerv til driften? De færreste norske publikasjoner har en større og viktigere sak å kjempe enn vår: Klimakatastrofenes menneskelige dimensjon.

Skjønnheten i sol og vind, fjellrabb og tåkebank, fiskesprell og hubrorop: Vi er omsluttet av en kjærlighet som strømmer fritt gjennom hvert fødte kjempende menneske. Derfor har fellesskapet aldri rett til å la barn og voksne flykte inn i hat og likegyldighet. Evolusjonært sett er naturomgivelser noe som holder mennesker og fellesskap årvåkne i sanser, følelser og tanker. Vi mennesker får erfare en viss ydmykhet ved å oppsøke elvene, fjellene, åkrene og skogene, for slik å oppfatte en større virkelighet. Denne naturgitte ydmykheten blir ofte oversett når kunnskapselitene skal formulere naturkunnskap og klimapolitiske løsningsforsøk. 

Redaksjonen ønsker leserne en god sommer!

FF/

                     

// first edition after the summer on August 3

 

                            /

 

 

NaomI Klein: 

The Violence of Othering in a Warming World

 

 

Thomas Hylland Eriksen: «En tolkende tilnærming til naturen»

hylla

Fotografier: Sosialantropologisk institutt, UiO.

-Jeg har spilt squash i dag tidlig. Sønnen min sier at det er viktig å få i seg raske karbohydrater etter trening, så jeg kjøpte disse nøttene. De er kanskje ikke så raske, men de får gjøre nytten, sier Eriksen og setter seg overfor meg.

Vi har begge med oss utskrifter av to tekster fra Forfatternes klimaaksjon: Inger Elisabeth Hansens dikt om korallrevet Lophelia utenfor Fredrikstad, og danske Victor Boy Lindholms intervju med litteraturprofessor og forfatter av boken Dark Ecology, Timothy Morton.

-Hvordan leser du diktet til Inger Elisabeth Hansen?

-Det er helt klart et politisk dikt. Jeg tenker umiddelbart på nyliberalisme og fremmedgjøring. Men man kan også se det i en større sammenheng, og si at diktets tema er politikkens forfall til administrasjon, forbundet med fremveksten av byråkrati og teknokrati på begynnelsen av 1800-tallet. Hansen er inne på det, med referansen til Marx og Engels: «Når politikken er slutt, sa Engels, får vi en administrasjon av ting».

-Jeg er ingen ekspert på Marx og Engels, men jeg tror det er Hansen som bringer inn tema tingliggjøring, altså at mennesker og natur behandles som om de var ting. Hos Marx og Engels er det snakk om administrasjon nettopp av gjenstander, ikke mennesker.

-Det er mulig, men for oss, i ettertid, er det naturlig å forstå setningen som at den handler om tingliggjøring av mennesker i moderne samfunn. Slik jeg ser det dreier dette seg om skalaer – skalakonflikter, store skalaer, fremmedgjørende skalaer som følge av sektorisering av samfunnet. De ulike delene av samfunnet er adskilt fra hverandre og går i hvert sin retning, uten noen enhet. Samfunnsplanleggingen og teknologisk og økonomisk endring foregår på et så høyt skalanivå at mennesker, som befinner seg på et lavt skalanivå, ikke har oversikt over forandringene. Det oppstår skalakollisjoner, og mennesker blir fremmedgjort overfor verden de lever i. Et eksempel er gruvedriften på Queensland i Australia, der jeg har jobbet. Gruvedriften er veldig bra for Queenslands økonomi, men det er ikke så bra for menneskene som bor i området hvor gruvene befinner seg. Menneskene blir usynlige. Den store skalaen møter den lille, og da vinner den store.

Men diktet handler også om økologisk fragmentering og oppstykking, og om utilsiktede konsekvenser av moderniteten. Vi ser i dag at de utilsiktede bivirkningene er blitt større enn de tilsiktede virkningene. Det er alvorlig. Troen på fremskrittet, som ved modernitetens begynnelse tok over for religiøs tro, er i ferd med å forvitre. Med miljøproblemene har vi malt oss inn i et hjørne. Det som var vår velsignelse har blitt vår forbannelse. Samtidig bør man ikke glemme at moderniteten nettopp var en velsignelse. Jeg er tilhenger av moderniteten, jeg. Det har skjedd reelle fremskritt. Levealderen har økt betraktelig, for eksempel. Så jeg tror ikke vi bør gi opp tanken om fremskritt, men den må vris mot et håp. 

hylland

 

– Victor Boy Lindholms intervju med litteraturprofessor Timothy Morton åpner med å referere til Henry David Thoreaus opptegnelser fra livet i skogen ved Walden Pond i Massachusetts. Finnes en kime til et slikt håp hos Thoreau?

-Det er mye interessant med Thoreau. Boka hans, Walden, kan knyttes til Inger Elisabeth Hansens dikt. Den handler om behovet for nærhet til livsbetingelsene, og motsatt, farene for en type økologisk fremmedgjøring som følge av manglende forståelse av de kretsløp vi inngår i. Der har Thoreau noe å fortelle oss. Det er også mye han ikke kan fortelle oss, om kulturen, om livsbetingelsene i slummen i Lagos, men han kan si noe om hvilke krefter som har skapt oss, som vi avhenger av.

-Hva tenker du om Mortons forslag: at vi må åpne øynene for det heslige i naturen og at den økologiske litteraturen bør beskrive det ekle, slimete og motbydelige?

– Jeg er enig med Timothy Morton i at det er farer forbundet med å romantisere naturen. Mine første assosiasjoner gikk til en av de første tekstene Henning Hagerup skrev, om skjønnheten i det uskjønne. Men jeg tenker også på noe jeg leste av Jesper Hoffmeyer en gang. Han beskriver en skogsutflukt i Danmark. I den grad de har skoger i Danmark, så var de i en skog. Da utbryter en jente: «Huff, her var det fryktelig rotete!». Og det er jo rotete. Jeg har selv vært i urskoger. De er stinkende, råtnende, vemmelige, og det er slim – mye slim! – og biller og larver. Det er åpenbart at naturen er ikke til for oss, tenker jeg, i motsetning til dem som er opptatt av å viske ut grensene mellom natur og kultur, slik som varianter av posthumanisme. Jeg tenker det er vesentlig forskjell på natur og kultur. Naturen har ingen moral. Tenk bare på snyltevepsen, som Darwin skrev om. Den tar bolig i en annen organisme og fortærer den innenfra og forårsaker en lang og smertefull død. Selv har jeg en katt. Jeg ser hvordan den behandler mus. Det er ikke humant – for den er ikke et menneske. Men det er vi. Vi kan handle moralsk, men derfor har vi også et ansvar som vi ikke kan tillegge løver og delfiner.

 

            / «Vi behøver en nedskalering»

 

Så jeg vil ikke gå veldig langt i å bryte ned skillet. Videre er jeg enig med Morton, når han sier at grønt forbruk er utmerket. Jeg har ingen problemer med markedsøkonomi. Siden vi lever i et samfunn med arbeidsdeling, må vi ha markedsmekanismer for utveksling av varer og tjenester. Det er storskalaøkonomien som skaper problemer. Faren er at økonomien løftes opp på et nivå der de som har makt ikke tar noe ansvar. Vi behøver en nedskalering, som bør gi mennesker mer nærhet til livsbetingelsene. Med Thoreau kan man si at vi bør vite hvor dyret kommer fra. Helst bør vi drepe dyret selv, mener vel han.

-Når det gjelder forbruk, så sier Timothy Morton at en colaflaske kan fremstå som en Annen for oss, som en fremmed; å holde den i hånden, kjenne formen, å måtte føre den opp mot munnen for å drikke av den, kan gjøre oss bevisst verden. Slike møter med objekter kan spille en positiv rolle i økologisk sammenheng, hevder han. Men jeg syns eksempelet er tilgjort. Kan det tenkes noe som er mindre fremmed enn en flaske Coca-cola? Alle mennesker kjenner formen og smaken, enhver colaflaske er lik. Cola-logoen er innprentet i alle moderne mennesker. Slik jeg ser det, representerer colaflasken det kjente, det samme, det identiske – ikke det fremmede. Unike håndverksprodukter og lokale varer derimot, de kan kanskje spille den rollen Morton gir colaflasken.

-Ja, det kan man absolutt innvende. Vi ønsker oss ting med et unikt stempel. I antropologien snakker vi om tingens sjel, eller «hau». Det vil si, det tingen bærer med seg, både fra den som har laget den og fra relasjonen mellom den som har laget tingen og den som får den. Hvis vi skal bekjempe fremmedgjøringen og klimakrisen tror jeg vi bør fremheve nettopp det som ikke er skalerbart, det som er unikt. Det får meg til å tenke på Dave Eggers roman, The Circle. Der er det en person som bare vil leve her og nå. Han bruker lang tid på å lage en skulptur av en trestubbe, som han setter høytidelig på bordet foran en venn. Hun tar umiddelbart bilde av skulpturen og legger det ut på Facebook – det heter noe annet i boken, men det er Facebook – og etter kort tid har bildet fått femtenhundre likes. Når vennen forteller det til hovedpersonen, blir han rasende. Han reiser vekk, opp i skogen for å være alene. Jeg tenker at The Circle uttrykker en tapt innsikt. At noe kan ha en betydning som bare gjelder her og nå, bare for oss, på dette stedet. Facebook og sosiale medier blir en slags masseproduksjon av menneskelige relasjoner. Mennesker som colaflasker. Som motsats til masseproduksjonen og storskalaøkonomien trenger vi en nedskalering av relasjoner, handel og forbruk. Det er et Columbi egg. Jeg tror det vil kunne gjøre oss mindre fremmedgjorte, samtidig som det gagner miljøet. Alternativet til colaflasker trenger ikke være en person som står og fyller saftpressen på kjøkkenet med hyllebær fra hagen, men det kan være en lokal brusfabrikk, for eksempel. Økonomien og forbruket bør tas ned på et menneskelig skalanivå. Slik det er i dag, lever vi i et kamuflert slavesamfunn. De som lager varene vi kjøper, som t-skjorta jeg har på meg, får knapt betalt. Hadde den blitt laget av arbeidere med tarifflønn på Bøler, ville den kostet 1000 kroner. I dag har nesten alle i Norge råd til alle varene på Elkjøp. Slik var det ikke før. Da måtte en familie spare måneder i for å kjøpe en TV. Alle har råd til alt, men det har sin pris: utnyttingen av mennesker i andre land og rovdrift på naturen.

eriks

           

-Jeg tror vi bør lære oss å ta vare på ting igjen. Frode Grytten sier: «av og til sit du betre i en gamal stol enn i ein ny». Men jeg vil si det slik: Du sitter alltid bedre i en gammel stol! Gamle eiendeler har en historie. Du setter deg og så vekkes noen vage fornemmelser, glemte minner. Da glidelåsen røk på den gamle skinnjakka mi, tok jeg den med til en skredder. Den var helt gåen. Han som skulle gjøre jobben mente at det var fullstendig idiotisk. Du kan jo få en ny jakke for prisen det koster å bytte glidelås. Men jeg ville ha den jakka. Den hadde vært med meg lenge, på turer rundt i verden. Men ingenting er for evig, og skinnjakka spjæret til slutt på hele høyre side, så jeg måtte kaste den. Da kjøpte jeg en ny, helt maken!

 

                   / «mennesker er gladE i liv»

 

-Hva tenker du om Mortons posisjon, det han kaller en «objektorientert ontologi»?

-For meg virker det påtatt. Jeg tror ikke helt på det. Det er bare mennesker som har selvbevissthet og moral. Jeg vil opprettholde skillet mellom tilvirket og ikke-tilvirket. Mennesker flest har en intuitiv forståelse av hva som er naturlig – med god grunn, mener jeg. Det er forskjell på trær som er plantet i rekke, og en vill skog. Og det er en helt annen opplevelse å plutselig se en løve på savannen enn å betale for å se en løve i en dyrepark. Det siste blir en skjellsettende opplevelse, fordi det skjer spontant, det er utenfor din kontroll, noe uforutsett.

– Første strofe av diktet til Inger Elisabeth Hansen er formulert som om det var en rapport fra noen marinbiologer til lokalpolitikerne, om tilstanden til korallrevet utenfor Fredrikstad. Hun bruker tekniske ord som «kalsiumkarbonat» og «habitatfragmentering». Det er naturvitenskapens kjølige, objektive språk. Kan dét språket skape en avstand og fremmedfølelse overfor det konkrete livet i naturen?

– Hvis spørsmålet er om vi trenger naturvitenskapens objektive, kvantifiserende kunnskap i møte med miljøproblemene, så vil jeg si: Ja, men ikke bare den kunnskapen. Vi trenger den analytiske, oppdelende tilnærmingen for å forklare de komplekse sammenhengene vi er del av, men kanskje trenger vi også en mer totaliserende tenkemåte. Det finnes en tradisjon for en kvalitativ naturvitenskap, med Goethe og sikkert før ham, som har en tolkende tilnærming til naturen. Den søker mening i naturen. Men det må forstås som mening for oss mennesker. Jeg er ikke posthumanist. Vi kan aldri forstå laksen. Likevel har jeg sansen for tanken om at mennesker har et behov for tilknytning til annet liv. Grunnleggeren av sosiobiologien, Edward O. Wilson, har skrevet godt om dette, i boken Biophilia. Mennesker er glade i liv. Vi behøver liv rundt oss for å ha det godt med oss selv. Uten levende omgivelser, blir vi ute av oss.

 

/

 

Sigurd Hverven

Thomas Hylland Eriksen ble intervjuet av Sigurd Hverven. / Fram til august gjennomfører vi med støtte fra Fritt Ord intervjuserien «Menneske, klima og litteratur».  Forskere, politikere og kunstnere blir intervjuet om tekstene på denne nettsiden og aktuelle klimaspørsmål. Thomas Hylland Eriksen fikk seg forelagt Inger Elisabeth Hansens dikt om korallrevet Lophelia utenfor Fredrikstad, og den danske forfatteren Victor Boy Lindholms intervju med litteraturprofessor og forfatter av boken Dark Ecology, Timothy Morton.

 

/

 

Bad Rains Fall Across Globe

 

Bob Dylan sang:

And what did you hear, my blue-eyed son?
And what did you hear, my darling young one?
I heard the sound of a thunder, it roared out a warnin’
Heard the roar of a wave that could drown the whole world
Heard one hundred drummers whose hands were a-blazin’
Heard ten thousand whisperin’ and nobody listenin’
Heard one person starve, I heard many people laughin’
Heard the song of a poet who died in the gutter
Heard the sound of a clown who cried in the alley
And it’s a hard, and it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard
And it’s a hard rain’s a-gonna fall

 

 

Juni

A9

Photo: Conrad Newton

 

I

 

I natt slår allting ut

Syriner, hegg

med tråder som av selje, vever seg

rundt fremmed stoff, tilbake

til begynnelsen

den første tilstanden, slik alt

var tenkt å være

 

Snart er larvene på vei mot heggen

for å svøpe den i sølvtråder, kokonger; snart

skal julis varme netter

bringe mørke

Men i natt står alt i blomst, en natt

av gråpapir, ekstase

Også fluene er våkne,

allting venter, ingen sover

 

Hvems er du, spurte jeg

syrinen

Jeg er fremmed her, var svaret, jeg er ingens

Men hvems er du, spurte jeg igjen,

og blomsterklaser drysset over meg, en foss

av kronblad,

vi er ankommet, vi er her, er det ikke nok?

 

II

 

Løse drømmer fra et hjørne

av det mørke Universet

driver inn mot odden, til krystaller, solsystem

av kloder, skyer

som i oppvåkningen blir granitt og lys,

kadavre, om og om igjen i blått

og jord,

 

en bumerang på vei mot Melkeveien, isstjerner

og ulvehyl, med hender krummet

rundt den lille varmen

fra vår egen hastighet. Vi er bloddyr, jærtegn

av forhåpninger og salt; og selv om

Alan Guth og Leibnitz

drømmer om vår utvalgthet, var det helt

andre tegn som Universet tenkte seg,

en annen art

Og dette andre stikker plutselig ut,

et veldig tre

med røtter i galakser fylt av hviskinger, galaktisk

sommer, løv som kjenner morgenbris

og lette regn, med eim

av frøyagress og kløver. Trekronen er svanger,

tung av syner, øye

mot det mørke underliggende, mot

 

stien gjennom gresset grå

av væte

Varlig den som trår i dugg og stopper

under treet, dveler. Sakte

vender natten foran skyggene, et rom

av usannsynlighet og mørke

der det vokste opp av Intet, steg

med blomsterkalk og lys,

 

en tidlig junimorgen uten navn

Et hav før himmelens blå

før gress og oksygen; men likevel et hav,

en eng

 

III

 

De ga oss et vidunderlig sted,

så skjønn

var hagen vår, med spede blomster

mot den mørke mollens mørke, trær

med grener utstrakte

mot himmeldukens skiftende, og alt

det blå

 

Vi laget sandslott, sandbyer

på stranden,

og med tiden bygget vi

det første huset, kjøkkenvinduet var vendt

mot bjørkeskogen

I de lange vinterkveldene lå hunden

foran ovnen

som du holdt igang med all den tørre

veden fra i sommer; og av stein og støv

og leire

bygget vi den første veien, av metall og sand

den første gatelykten, glidelås og TV

Hundene fikk bånd og vi fikk blogg

og skritteller, all verdens frihet

Så forunderlig

var hagen vår, så høye skyskraperne, og i

gatestøvet, larmen

leste vi all fremgangen,

i trekronene

fuglenes halverte mangfold

 

Du husker skogene? Så vidstrakte og ville,

de forrevne fjellene som ruvet over havet

Havet! Bølgene

rundt båtene, som slanke fingrer

gjennom gylne kornfelt, tiden

da de første åkrene

ble dyrket

Sånn var vår Jord, med hav og enger, timotei,

alt livet født i trekanten

hvor vannet møter is og damp

Alt dette fikk vi. Gresset, stedet, vannet,

himmelen; denne hagen

var fullstendig

 

IV

 

Elementene er fire, sa de, jord og luft, ild og vann

Luften er av øyne, alle blikk, jorden er

av rødt

og grønt, og vannet tusen tårer

Kun ilden, solen, har de ennå ikke

klart å felle. Ingen smog er bokført i dens atmosfære,

ingen tørkeperioder, ingen utarming

av jordsmonnet. Kun ilden

gjenstår,

brenner, er

Den fattes intet

 

Tre ting, sa de til meg,

er gode ting

Fire er OK, og fem er heller ikke dumt, men seks

er overdrevent, syv

er ødselt

Men syv er likevel et vakkert tall, sa jeg, syv

gode ting er fler

enn tre

Syv eller tre, sa de, det er det samme. Det vi

spør etter er hva som skjer

hvis en bokstav blir glemt eller en eneste

lagt til

Da sang det høyt i stjernene, og tidlig neste morgen

løp en flokk med sorte hjorter

over jordet

i det nye, grønne gresset

 

                                                   Astri Kleppe

/

Astri C. Kleppe (f.1951) er fysiker. Hun har utgitt fire diktsamlinger, Bilder tegnet i dagslys (1990), Å løpe over en eng (1994), Før snøen samler stjerner (2000) og Den gangen vi var skog (2004). I 2006 kom hennes første novellesamling, Her ute. Cappelen Damm forlag bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden.

/

 

Brexit will influence climate policy at all scales

 

 

Jonas Gren: Credo

Jonas_Gren_01

 

Valarna   Jag tror

på valarna   På krillstimmen  

Kedjan mellan

djuphavsbottnen och valarnas

plymer av avföring  

Överföring av näring

Dödens gödande av stim

 

Jag tror

på isranunkel och vårflod

Majsol och vittnen intill fors

På växlingar och månesång

Vildvin timmarna före ljuset

 

Tror på

nattfjärilen

i stenskravlet på bergstoppen

där grizzlybjörnen rotar i hunger

Fettreserven   Vinteridet

 

Tror på att träda in i morgonen när foten blir lera

På stuvbiten i människor

Tredje sidan av ökensanden

 

Tranungen i handen

Benen tunnare än naglar

Jag tror på det långsamma våldet

 

När jag biter en älg i hornen

dyker det upp som ett kolonialvälde

Långt bort i rummet   Långt fram i tiden

 

Konsekvenserna

 

När jag biter mig fast i min älskade

dyker det upp som en kvarlåtenskap

långt fram i dysterheten

 

Jag är

Sengångarbrosprängaren

Ackumulationsgiftmördaren

 

Planterar en katastrof

bland raderna av pelargoner

 

Odlar ett sätt

som ska lägga jorden under aska

 

Det är en undergångsfixerad räkfrossa

 

Jag sår en alm

som ska skjuta upp ur magarna

på vildsvinen

 

Kalkylerar mängden bensin som behövs

för att alla fladdermöss ska dö

 

Längs motorvägen

ställer jag krukorna av pelargoner

 

I flygplansmotorn

häller jag hjärnsubstansen

 

När den fläks ut över landskapet

växer dikter fram i dikena av lupiner

 

De säljs till redaktioner i imperierna

 

                                                                   Jonas Gren

/

 

Jonas Grens andra diktsamling på 10TAL Bok är en poetisk rapport från människans tid på jorden. Klicka på omslaget: 

 

antropocen gren

 

/

 

brexit dårlig nytt for klimaet?

 

Prof. Stefan Rahmstorf, at the Potsdam Institute for Climate Impact Research in Germany:

“What is happening right now is we are catapulting ourselves out of the Holocene»

 

 

En vej ud af hjælpeløsheden

Gregers andersen

 

Av Gregers Andersen 

 

I 2009 udkom der en bog i Storbritannien, hvis konklusion alle danske politikere i dag burde have med i deres tanker og daglige arbejde .

Konklusionen lyder: ”Den økonomiske vækst, der så længe har været fremskridtets motor, har snart udspillet sin pligt i de rige lande . Ikke alene har øget trivsel og glæde ikke været resultatet af perioder med økonomisk vækst, men antallet af angsttilfælde, depressioner og talrige andre problemer har over en længere årrække været tiltagende . Befolkningen i de rige lande er nået til enden på en lang historisk rejse .” Denne konklusion, som de to professorer Richard Wilkinson og Kate Pickett underbygger gennem et bredt statistisk materiale i Lighed hvorfor alle klarer sig bedre i lige samfund, er vigtig af flere årsager . Ifølge de to forfattere selv er trivslens afkobling fra den økonomiske vækst for eksempel et udtryk for, at den stadigt voksende ulighed i verdens rigeste samfund fører til samfund med mindre sundhed, glæde og velvære . Men som de også fremhæver, har den ved tærsklen til Antropocæn ligeledes en stærkt økologisk betydning . For vi lever i en tid, hvor også klimaforandringerne og den økologiske systemkrise med al tydelighed illustrerer, at vækstimperativet ikke automatisk fører til bedre liv eller en bedre fremtid . Det er helt enkelt sådan, at samfund verden over står over for udfordringer, der kræver langt mere komplekse svar end blot: ’Mere vækst!’

Af samme årsag har jeg i denne bog forsøgt at skitsere grundlaget for et liv, der konfronteret med vækstimperativet kritisk spørger tilbage: Hvad er væksten værd, når den i nutiden bringer store menneskelige ofre med sig og langt ind i fremtiden forringer de økologiske betingelser for menneskelivet? Hvad er den værd, når den får en mangfoldighed af væsner, der lever på Jorden, til at bukke under og dermed frarøver os deres skønhed? Hvad er den værd, når den får flere og flere til at gå ned med stress, angst eller depression? Når den gør, at vi ikke har tid til at være sammen med dem, vi elsker, eller til at drage omsorg for fremmede? Når den, som Wilkinsons og Picketts mange statistikker illustrerer, i  mange rige samfund generelt ikke fører til mere glæde og lykke, men tværtimod får mange sociale problemer til at vokse?

 

Den danske debat

Lad mig for en god ordens skyld her igen understrege, at min hensigt ikke er ’at stemple’ alle former for økonomisk vækst som dårlige . Min pointe er blot, at vi ikke bør acceptere vækstimperativet, så længe der ikke følger nogle tilfredsstillende svar på de førnævnte spørgsmål med . Den verdensomspændende energirevolution, som verden efter klimatopmødet i Paris står over for, vil på længere sigt forhåbentlig gøre det væsentligt nemmere at få sådanne tilfredsstillende svar . Men omvendt vil det også være naivt at tro, at der lige om hjørnet venter en verden, hvori grønne teknologier (nogle nye, andre gamle) har annulleret alle de økologiske problemstillinger, som vi i dag står over for . Såvel som det også vil være naivt at tro, at vi lige om lidt vil befinde os i en globaliseret cirkulær økonomi, hvori alle forbrugsgenstande indgår i et fra vugge-til-vugge-kredsløb . For selv om der allerede findes vigtige teknologiske og socioøkonomiske ideer, der peger veje ud af det morads, som vi befinder os i, så er problemstillingen stadig dybt eksistentiel og kulturel . Den handler helt grundlæggende om, hvilke værdier vi vil forme vores liv, samfundet og den verden, vi lever i, efter . 

Jeg vil i dette, bogens sidste, kapitel derfor vende tilbage til min påstand om, at vi som mennesker i dag befinder os i en verden, som vi ikke kan tro vil forandre sig, uden at vi forandrer os selv . Selv om man måske skulle tro, at jeg med den påstand ’løber åbne døre ind’, er det nemlig langtfra tilfældet . Kigger man på den danske debat, er det ikke just sådan, at det vrimler med påstande om, at individuel forandring kan føre til kulturel omstilling, og at kulturel omstilling kan føre til politiske reformer – faktisk tværtimod . For mens der i de nationale medier er et enormt fokus på alt, hvad der rører sig på Christiansborg, så retter medierne sjældent deres opmærksomhed mod den produktion af forståelser og adfærd, der finder sted i andre af samfundets sfærer . Det betyder ikke blot, at der i medierne generelt er en blindhed for, hvordan vores plastiske hjerner via populærkulturen hele tiden konfronteres med nye forståelses- og handlingsskabeloner . Det betyder også, at der i den danske klimadebat generelt er en blindhed for, hvordan disse skabeloner på trods af de umiddelbart kan forekomme os ubrugelige eller ligefrem latterlige – grundlæggende gør det lettere for os at begå os som sociale væsner . Kultur er netop også tryghed, en fælles base, vi kan vende tilbage til, når verden udfordrer vores forståelse eller gør krav på handling . Når politik og kultur ikke lader sig adskille, er det således også, fordi kultur er alle de underliggende forståelser og adfærdsformer, som manifesterer sig i politiske beslutninger .

 

kulturel forandring

Alligevel hører man det ofte fremhævet i den danske klimadebat, at et personligt engagement i forhold til klimaforandringerne er ligegyldigt, og at en løsning på dette problem udelukkende ligger i de nationale lederes hænder . I sommeren 2012 blev et sådant argument for eksempel fremsat på lederplads i Politiken . Efter at avisen nogle dage forinden havde bragt et interview med Socialdemokraternes klima- og energiordfører Pernille Rosenkrantz-Theil, hvori det fremgik, at Rosenkrantz-Theil ofte fløj til Aalborg i stedet for at tage toget og netop havde planlagt at tage på ferie til Canada med sin familie, skrev avisens opinionsredaktør Per Michael Jespersen: ”Er hun og mange andre så hyklere? Nej, vi er bare mennesker . Og hvis spillereglerne skrues sådan sammen, at det bliver billigere og billigere at flyve lange ture til udlandet, så tager vi mennesker da flere og flere ture ud af gaten . Pointen er, at klodens fremtid ikke kan overlades til menneskers spontane ’gode’ handlinger . For de kommer ikke af sig selv . Derfor har vi brug for politikere, der tør lave spilleregler, der ansporer os til at gøre det gode og betale for det, når vi undlader at gøre det .”

Det mærkbare ved denne argumentation er, at den i konteksten af interviewet med Rosenkrantz-Theil kollapser . For er Pernille Rosenkrantz-Theils beslutninger om at spare tid ved at tage flyet i stedet for toget og at tage på ferie langt væk fra Danmark ikke et klart billede på, at kultur og politik hænger sammen? Eller anderledes spurgt: at de politikere, som ifølge Jespersen skulle være hævet over almindelige menneskers ”spontane handlinger”, selv er almindelige mennesker, hvis normative forståelse er et produkt af den givne kultur? I Rosenkrantz-Theils handlinger viser der sig i hvert fald et ret gængs kulturelt mønster, der vil kunne genfindes hos en mængde andre danskere med lignende stressede jobs og penge nok til at flyve langt væk fra Danmark og holde ferie . Derfor giver Jespersens argumentation også anledning til et andet væsentligt spørgsmål, nemlig hvordan politisk forandring skal kunne opstå uden kulturel forandring, og hvordan denne kulturelle forandring igen vil kunne finde sted uden individuel forandring?

 

/

 

Vi takker Gregers Andersen og Informations forlag for å få bringe et utdrag av denne viktige og nyutkomne boken. 

 

grænseløshedens kultur forside

 

/

 

The Battery Miracle

 

The sculpture controlled by bees: Wolfgang Buttress’s Hive:

 

bee hive

The Hive at Kew Gardens, at night. Photograph: Jeff Eden/RBG Kew

DISCREET

cia for the people

Credit: Armen Avanessian and Alexander Martos.  / DISCREET is a new kind of intelligence agency that is currently under development. Between June 22 and July 11, 2016—during the 9th Berlin Biennale for Contemporary Art from June 4 to September 18, 2016—you will help draft DISCREET’s basic mission statement, its goals, strategies, and actions for an open-source secret service organization.

 

/

 

Erik Solheim, Fn´s nye miljøsjef: «Fortjenesten ved å ødelegge natur og miljø er nesten alltid privat, mens det er fellesskapet og skattebetalerne som må rydde opp».

No more posts.