UNNE SEG GLEMSEL

Av Lars Haga Raavand

 

Vi har ikke bruk for minner. Hvis det å huske er en handling, handler det om annet enn handling. Snarere en holdning. Å holde opp. Å være menneske er å være en verden. Å oppgi minnene til fordel for fremtiden, å være menneske er også å være i verden. En ørliten forskyvning, den bestemte artikkel erstattes av en preposisjon, et forslag. For vi vil fortsette fremover – mot frihet – selv om det bare er enda et ord.

 

Vi kan ikke minnes. Jorden er allerede motorisk uro.

Havet, en blodtørstig kjeft

som blør.

 

De som kommer, de kan ikke minnes. De kan være dette såret, som gror igjen. Eller de kan sette seg ned og se det skje. Havet tar de turkise sjøene til seg, breene og smeltevannets render i jorden tas av havet. Varmen og kulden i berøringene. Utmattelsen i øyelokkene. De kan se det våte, hvite bålet: brenningen. De kan dra fingrene gjennom vannet. Eller de kan ta fyr. En vrede over å være i verden. De, som fortsetter fremover. De har ikke bruk for minner.

 

//