Kultur—Natur. Inspirasjonsfoto hentet fra: http://www.ekosystem.org: #0331c Tree Moscow, Russia, fall 2012.
Byen som klippelandskap | En metafor—en metode — metamorfose
Dette er tema for en utforskende prosess knyttet til min stipendiatstilling ved Institutt for landskapsplanlegging [ILP], Norges miljø- og biovitenskapelige universitet [NMBU]. Stikkord for studien er innovasjon, urbanisering og natursystem.*
* Natursystem er det sentrale naturtypenivået i Natur i Norge [heretter NiN] — et felles kartleggingsmetodikk for inndeling og systematisering av natur, som skal være førende for kartlegging av all norsk natur. NiN beskrivelser alle naturtyper, fra de store landskapene ned til det minste livsmiljø. Natursystem er det laveste naturtypenivået i NiN der hele økosystemet (både levende og ikke-levende samt viktige prosesser) er inndelt i typer. I urbane strøk betegner NiN-metodikken naturen som ‘sterkt endret mark’ — altså natur eller mark som er ‘miljøstressbetinget’ og ‘forstyrret’ på grunn av menneskelig innvirkning [1]. For bedre forståelse om ‘urbane naturtyper’ baseres PhD-studien blant annet på NiN-metodikk.
Studien er motivert ut fra et par ‘skurrende faglige fornemmelser’ som har forfulgt meg gjennom flere år. En er knyttet til et behov for å vite mer om natursystem i en urban kontekst, det jeg kaller ‘urbane naturtyper’. Arkitekturfaget, og ikke minst stedene vi utformer, har mye å vinne på økt kunnskap og forståelse omkring ‘naturens egen teknologi’ som konkret problemløser. Den andre ‘skurrende fornemmelsen’ er knyttet til ønske om å definere kunst- og arkitekturfaglig kompetanse inn i den akademiske/vitenskapelige sfæren.
I følgende tankeportrettet reflekterer jeg løst rundt disse temaene. Prosjektet er fremdeles i en startfase.
Arkitekturforskning | Hva er egentlig en vitenskapelig kontekst, hvem definerer ‘forskerrommet’ og kriterier for god forskning? Professor ved AHO, Halina Dunin-Woyseth omtaler arkitekturforskning som et «kontinuum fra vitenskapelig forskning til en kreativ praksis» [2]. Og et sted på aksen i dette forløpet, mer mot den kreative praksis, kan altså min PhD-studie plasseres.
Mesteparten av mitt virke dreier seg om ‘å prøve ut noe …’. Ofte ut fra nysgjerrighet rundt hvordan subjektive erfaringer om et tema kan gå i dialog med fakta. Hvordan kunnskap — fra vitenskapelig- til fiksjonsdrevet, fra observert til fantasidrevet — kan spille sammen og syntetiseres til nye fortolkninger i et visuelt univers. En igangsetter i prosessen er bruk av ‘bevissthetsstrømmer’ [eng. stream-of-conciousness]: En fri strøm av tanker og forestillinger, assosiasjoner, inntrykk og følelser som til stadighet passerer gjennom bevisstheten, beslektet med metoden ‘indre monolog’ [fr. monologue intérieur] [3]. En annen inspirerende fremgangsmåte er ‘aleatorisk musikk’ [alea latin for terning]. Der komposisjon overlates til tilfeldigheter og improvisasjon innenfor en gitt ramme.
For landskapsarkitekten kan naturen, stedet, byen representere en gitt matrise som ‘det nye’ formes inn i. Ved å tørre la tilfeldighetene styre, kommer nye aspekter til og nye fortellinger kan oppstå. Veven av improvisasjon, fantasi, inntrykk og uttrykk (det fenomenologiske, dikteriske) brytes mot realitetsorienterte, nødvendige strukturer (bygde elementer, infrastruktur, sosiale strukturer).
«Prosessen som konkret produkt — prosessen fra innsiden. Det som utfoldes underveis. Naturen som utfoldes, visner. Syklusene. Den tause kunnskapen som sitter i kroppen. Tenker i bilder, materialer, ikke ord — naturen, tiden, suksesjonen er materialet, utrykket: På et tidspunkt tar prosessen av på ‘egenhånd’: En indre logikk forfølger nødvendige spor og vendinger. Jeg er pilot. Navigerer gjennom prosessens styrende ‘krefter’ i en farkost som kan lignes med maneten. Tynne tentakler spres ut i vannmassene – bølgene – tidevannet. Resultatet blir alltid best når jeg lar meg styre av en slik dynamikk – intuitivt» [fragment, PhD-logg mai 2016].
Oss og naturen | Vi snakker gjerne om naturens nytteverdi for menneskene. Hva med menneskenes nytte for, eller i natursystemet? Tendensen er å trekke et skille mellom oss og naturen. Samtidig gjør det enkle, instinktive fenomenet ‘pust’ sitt til at vi inngår i stadig sirkulasjon med omgivelsene. Er det ikke da litt underlig, at det virker så vanskelig for oss å ta vare på naturkretsløp utenfor oss selv?
![Maneter. Figurer: Sørensen © Innlegg til Girl Geek Dinner [GGD] Oslo juni 2016.](https://forfatternesklimaaksjon.files.wordpress.com/2016/06/002-s_manet.jpg "002-S_manet")
![Maneter. Figurer: Sørensen © Innlegg til Girl Geek Dinner [GGD] Oslo juni 2016.](https://forfatternesklimaaksjon.files.wordpress.com/2016/06/003-s_manet.jpg "003-S_manet")
Maneter. Figurer: Sørensen © Innlegg til Girl Geek Dinner [GGD] Oslo juni 2016.
Natur—kultur | For å omgå faren for å forville meg inn i komplekse teorier rundt fenomenet ‘natur—kultur’ gjenforteller jeg en samtale med tenåringssønnen min. Hans syn representerer en stikkprøve fra norsk samtidskultur og skolesystem (der dypøkologien ikke virker å ha festet seg). På mitt spørsmål om vi mennesker er natur, eller del av naturen, svarte han umiddelbart nei. Dette utdypes med at skillet først og fremst er oppstått på grunn av vår hjernekapasitet og tenkeevne. Videre lurte jeg på hva han tenker om menneskenes produkter som veier, bygg, byer? Han svarte at disse strukturene er menneskenes plattform på jordkloden.
Dagen før denne samtalen hadde vi vært på foredraget Maneter: Vakre, farlige og enkle men forbausende sofistikerte. Der lærte vi at selv disse makro- og mega-planktonene, blant jordas eldste flercellede organismer jamfør funn av et 500 million år gammel fossil men uten hjerne, på en eller annen måte kommuniserer. Maneter driver ikke kun med strømmen. De driver i ønsket retning og kan opprettholde en jaktflokk. Ulike individer har ulik atferd, nærmes en personlighet. Manetene er i stand til å produsere sitt eget lys, og kanskje benytte lyssignaler for å koordinere atferd. Forskere analyserer manetenes bevegelsesmønstre. Bruker det som forbilde for utvikling av undervannskjøretøy med like effektiv flyt gjennom vannmassene [4]. Ut fra en slik input undres jeg over hva begrepet ‘intelligens’ egentlig rommer …
Jeg hadde sagt til sønnen min at jeg tenker på menneskene som natur, med mye til felles med andre vesener og organismer — tenkeevnen til tross. Vår kropp består «av opptil 60 prosent vann, blodet er 82 prosent vann og lungene er nesten 90 prosent vann» [5]. Vi er fysisk forbundet med naturen. Tenkeevnen til tross: Det slippes ut nærmere 8 millioner tonn plastavfall i verdenshavet årlig. Alle vet vi at våre handlinger og produkter påvirker naturen — og oss selv i naturen, som natur. En effekt av befolkningsvekst og fortetting er at kloden kapsles inn. Byene bør altså perforeres. Gis en hud som puster. Det er ikke plattformene i seg det er noe veien med, men måten vi lager dem på har stort forbedringspotensial …
Urban epidemis og byen som klippelandskap. Figurer: Sørensen © Innlegg til GGD Oslo juni 2016.
Byen som natur | PhD-studien introduserer metaforen ‘byen som klippelandskap’. Konseptet representerer en analytisk og syntetiserende lesning av byen. Fra denne vinkelen undersøkes muligheter for å ‘behandle’ byrom i lys av stedets grunnleggende fysiske bestanddeler og kvaliteter — undersøkelser av begrensninger og muligheter ved byens materialitet.
Klippelandskapet oppfattes generelt sett som et ‘fattig habitat’, egnet for et fåtall spesialiserte arter. For eksempel vandrefalken (Falco peregrinus) som har slått seg ned på Rådhuset i Oslo [6]. Hvor attraktivt er klippelandskapet for oss som lever i og bruker byen? Betraktningen ‘byen som klippelandskap’ pirrer nysgjerrigheten om hvilke mulige veier vi kan gå for å berike disse forseglede urbane rommene.
Potensialet i overnevnte idémateriale underbygges ved ‘tverrfaglige dialoger’. I forbindelse med et urbant transformasjonsprosjekt i Salzburg har jeg blant annet en pågående dialog med biolog Wolfgang Hofbauer, Fraunhofer-Institut für Bauphysik, Standort Holzkirchen.
Han skriver: «Building walls are a bit like cliffs, harsh habitats where only the very hardy can survive, with little shelter, periods of intense light and restricted water availability […] Some of these lineages may actually be adapted to grow on modern building surfaces – and therefore could be used for moss gardening. This could be beneficial for insulation purposes, to reduce air pollution and climate gases (CO2 scavenging), to increase biodiversity within an area, and, last but not least, for aesthetic purposes: greening cities and visually breaking up expanses of concrete» [7].
Mose og klippepulverlav. Foto: Sørensen © 2015.
Urbane naturtyper, transektet og NiN | En annen pågående ‘tverrfaglig dialog’ føres med systemutviklerne av NiN ved Naturhistorisk museum, UiO. For å analysere ‘byens naturgrunnlag’ med mål om å ‘behandle’ de ‘fattige’ byrommene, prøver jeg ut den nylig reviderte kartleggingsmetoden Natur i Norge [NiN]. I NiN-systemet faller mesteparten av byens arealer inn under typen ‘Sterkt endret mark’ — det vil si steder som er ‘miljøstressbetinget’ og ‘forstyrret’ på grunn av menneskelig påvirkning. Mitt bidrag er å gjøre vurderinger rundt metodens anvendbarhet i planlegging og design av steder, byer, byrom.
Utprøvingen går ut på å legge en snittlinje gjennom Oslo, fra bymarka ut til en øy i Oslofjorden (fra bymark til bymark, med ulik grad av fortetting imellom). Traseen følges for å observere urbane landskaps- og naturtyper som bakteppe for videre analyser av mulige justeringer og modifikasjoner av ‘klippebyen’. Turen dokumenteres også som et interdisiplinært møte mellom to forskjellige faglige perspektiver og syn på bynatur.
Det trekkes opp et transekt gjennom Oslo, i form av en snittlinje. Linjen går via Schweigaardsgate fordi gaten representerer et ytterpunkt for NiN-typen ‘Sterkt endret mark’. Figur: Sørensen © Innlegg til GGD Oslo juni 2016.
‘Det tredje landskap’ | Den franske hagedesigneren, botaniker & entomologen Gilles Clément peker på plasser som er overlatt til seg selv, hvor naturen kan utfolde seg fritt. Begrepet dekker alt fra neglisjerte arealer, overgangssoner, veikanter og fyllinger, utilgjengelige steder, fjelltopper, ikke-kultiverte landskap, ørkener. Områder hvor struktur, orden og beslutningsprosessene er satt på vent. Clément ser det ‘tredje landskap’, disse ubetydelige plassene, som mottakere av biodiversitet. Steder for framtiden. Planeten vår sitt genetiske reservoar [8].
‘Ready made gardens’: Moser og sedum på skrotemark (tomt for gamle ‘Hurum Fabriker’). Naturen har fått stå i fred, hatt fritt spillerom. Fragmentene anbefales bevart i videre stedsutvikling. Foto: Sørensen © 2016.
Naturens egen teknologi | Hva må til for å oppnå steder som tåler fortetting, menneskeskapte klimaendringer osv.? Med PhD-studien undersøkes begrepet ‘berikede overflater’. Muligheter for å integrere intelligente overflater og strukturer i det bygde: En utforming hvor bygde elementer samspiller med naturens egen teknologi og særskilte funksjoner. En viktig ingrediens her er såkalte ‘habitatbyggende arter’: Arter med en spesiell rolle i et økosystem.
Ålegras (Zostera marina) er en ‘habitatbyggende art’. Ålegrasengene har stor betydning for plankton og fisk. De har i tillegg en rekke andre spesielle egenskaper, som å binde sedimenter og gi naturlig erosjonssikring på sjøbunn eller å dempe bølgepåvirkning. Graset tar opp næringssalter og gir renere vann. Engene danner tredimensjonale undervannslandskap som gir økt habitat, eller leveområder. Her skapes livsgrunnlag for andre marine organismer, i et miljø der det ellers er hard kamp om plass, overflater å feste seg på, mellomrom å gjemme seg i. Engenes berikende miljø gir rom for et fantastisk biologisk mangfold av alger, nesledyr, småfisk og krepsdyr.
Mer Ålegras i Oslofjorden? Figur: Sørensen © Innlegg til GGD Oslo juni 2016.
I samarbeid med Arkitektfirma Helen & Hard, Sweco/Sabima og Golder Associates arbeides det nå med en Masterplan for transformasjon av gamle ‘Hurum Fabriker’, på Sagene Tofte. For ivaretakelse av møtet mellom sjø og land er jeg i dialog med forskere ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Plymouth University om bioteknologiske grep knyttet til restaurering og utvikling av marine habitater som ålegrasengene på bløtbunnen i sjø utenfor fabrikktomten, kunstige rev etc. I tillegg foreslås etablering av en biologisk rensepark på land der interaksjon mellom vegetasjon og jordsmonn omdanner forurensende oljeforbindelser i grunn.
Med disse utforskende prosessene håper jeg å kunne komme frem til kunnskap om hvordan natur virker i og på byen og ikke minst hvordan vi kan jobbe sammen for å oppnå byer som virker.
//
Elin T. Sørensen er utøvende billedkunstner og landskapsarkitekt. For tiden er hun stipendiat ved Institutt for landskapsplanlegging [NMBU]. I tillegg har hun flere pågående samarbeid med Arkitektfirma Helen & Hard om konkrete transformasjonsprosjekter — fra industri til bolig, næring og friluftsliv. Elin har vært aktiv deltaker i CAN [Concerned Artists Norway] siden 2014.
Stikkord for PhD-studien er innovasjon, arkitektur og natursystem. Dette trespannet utforskes også som prosjekterende landskapsarkitekt. Som billedkunstner har Elin vært engasjert i klima, økologi og byutvikling siden 2004 med «Framtidsverkstedet» på Kunstbanken Hamar og utstillingen «Sol & Vind» på Galleri F 15 i 2005. Sammen med Erle Stenberg har hun markert seg med duoen Stenberg/Sørensen og installasjoner som «Elve/benk» (2010) og «Biblioteksinteriør» (2011). Sistnevnte er et stedsspesifikt arbeid til i Hamsunsenterets bibliotek. I 2014 laget Stenberg/Sørensen + Stein Sørensen installasjonen «Kaurene» til Stenersenmuseet: Et sosialt og nettverksbyggende, dokumentarisk verk som involverte forskere, oppfinnere, miljøaktivister i et visuelt narrativ om havet og marin forsøpling. Elin leverte nylig inn forslag til KORO om verket «Alle verdens elver» til Utlendingsnemnda UNEs lokale i Oslo. Arbeidet bygger videre på konseptet landskapsmøbler med forslag om stor grad av brukerinvolvering. I lys av at UNEs lokale bærer preg av å være et byråkratisk, administrativt sted med et strengt sikkerhetsregime, går forslaget ut på å skape et interiør som ‘åpner opp’ for en annen type dialog der minner, assosiasjoner og stedstilhørighet til elvelandskap er utgangspunktet. Hovedtanken er at vannet forbinder oss — uansett på hvilken side av skranken vi står. Elin deltar også i gruppearbeidet «EN KOLLEKTIV PSYKOGEOGRAFISK GUIDE TIL OSLO», Tegnebiennalen 2016.
/ Tekst av Elin T. Sørensen
Kilder
[1] Artsdatabanken. Natur i Norge. Hentet 25. april 2016 fra: www.artsdatabanken.no/naturinorge.
[2] Dunin-Woyseth, H. (2016). Making scholarships – some developments towards Field-specific Research in Creative Fields. Forelesning til The Nordic Association of Architectural Research 2016 Symposium 19-20. mai 2016.
[3] Smidt, K. (2009). Stream Of Consciousness. I Store norske leksikon. Hentet 10. mai 2016 fra: https://snl.no/stream_of_consciousness.
[4] Kaartvedt, S. (2016). Maneter: Vakre, farlige og enkle men forbausende sofistikerte. Innlegg på BioTorsdag, Realfagsbiblioteket Universitetet i Oslo [UiO] 26. mai 2016.
[5] Foss, A. S. (2003). Naturens mirakelvann. Hentet 4. mai 2016 fra: Forskning.no publisert 28. mai 2003.
[6] Eriksen, F. K. (2015). Krever hekkeplass til vandrefalk i rådhustårnet. Publisert: 4. februar 2015. Hentet 4. januar 2016 fra: http://www.aftenposten.no/osloby/oslove/Krever-hekkeplass-til-vandrefalk-i-radhustarnet-7886623.html.
[7] Hofbauer, W. (2015). Hidden diversity in unexpected places – moss growth on modern building surfaces. Hentet 20. april 2016 fra: http://stories.rbge.org.uk/archives/17489.
[8] Clément, G. (2004). Manifeste du Tiers Paysage. Fragment indécidé du Jardin Planétaire. «le tiers paysage» Copyright © 2004, Gilles Clément. http://arlibre.org.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 