/ Essay av Anders Dunker
I vår tid, der menneskenes livsmaskinerier trekker jordens klimasystemer ut av deres allerede ustø balanse, innser vi at sivilisasjonen dypest sett ikke er naturens motsetning, men dens lærling.
  1. Å beherske er å adlyde

Kanskje er en dyptgripende historisk endring på vei når det vi løselig omtaler som et «samspill med naturen», virkelig begynner å forstås som et spill – eller en lang rekke spill-lignende praksiser – der vi bare langsomt lærer spillereglene. I århundrer har kultursystemet vi kaller «Vesten» levd etter Francis Bacons berømte doktrine, der «kunnskap er makt», og fremfor alt makt over naturen. En ny æra melder sin ankomst når vår «vestlige» kultur langsomt begynner å ta inn over seg Bacons mindre berømte og mer «østlige» ettertanke: «Den som vil beherske naturen, må lære å adlyde den».[i]

Tanken om at det å beherske naturen også krever lydhørhet og selvbeherskelse, medfører at kulturen må forstås som en utvidelse av naturens eget spill – av dens likefremme, men også kunstferdige evne til å opprettholde seg selv og installere varighet i en verden underlagt forandringens lov. I naturen besørges varigheten gjennom reproduksjon og ulike kretsløp. I sivilisasjonen installeres varigheten ved at institusjoner, mønstre og metoder overføres fra én generasjon til en annen. Her som i dyrenes og plantenes verden gjelder det samme prinsippet – at livet investeres i videre liv.

Sivilisasjonen viser seg best som naturens lærling når den også klarer å fremstå som en andre natur, som noe gitt; en kosmisk orden, noe uforanderlig. Tradisjonelle samfunn og gamle sivilisasjoner frembringer en slik ferniss av naturlighet og evighet ved sine langsomme gjentagelser og ved å tilsløre alle nyvinninger som gamle tradisjoner, slik at kulturen tilslører sitt eget opphav. I samfunn som disse er det som tiden står stille.

Det antropologene kaller en sirkulær tidsoppfatning, består ikke så mye i å fornekte tidens gang, som i å omfavne gjentagelser som kan kompensere for forgjengeligheten: naturens årstider og sykluser får sine kulturelle motstykker i gjentatte ritualer. Selv i vår lineære og akselererte tid, finner vi dyrkelsen av kretsløpet i resirkuleringens betryggende emblemer og fromme praksis. Kanskje var fortidens religiøse forestillinger om verdens stadige fornyelse også en slags ydmyk besvergelse – en avvergende gest mot katastrofen. Katastrofale er de endringer som er så fundamentale at fundamentet selv svikter. Slike totale forandringer melder seg med en ekstatisk finalitet som på linje med døden selv bringer bud om en irreversibel forgjengelighet – en erkjennelse av at verden aldri kan eller vil bli den samme igjen.

Den teknohistoriske akselerasjonens nøkkelhendelser fremstår som en vill kulturkraft på linje med naturens unntaksfenomener – supervulkaner, jordskjelv og kosmiske sammenstøt.

I vår tid har slike fundamentale endringer blitt nær sagt altomfattende. Ingen tør engang å drømme om å reversere industrialiseringen, urbaniseringen eller digitaliseringen av samfunnet. Den teknohistoriske akselerasjonens nøkkelhendelser fremstår som en vill kulturkraft på linje med naturens unntaksfenomener – supervulkaner, jordskjelv og kosmiske sammenstøt. Gjennom de hektiske siste århundrene har bølgen av kulturelle og teknologiske endringer flommet over i natursystemene, som bare delvis kan drenere og absorbere sivilisasjons-tsunamiens mangfoldige effekter. I denne brottsjøen av forandring, brister også illusjonen om at kulturer og sivilisasjoner skulle kunne representere en naturlig verdensorden. Langsomheten som tidligere hadde preget livsrytmen og forholdet mellom mennesket og naturen, blir snart oppslukt av en virvlende historisk bevegelse. Historiens strømninger har for lengst funnet veien ut fra de største byene til imperienes periferier, til bortgjemte bygder og til avsidesliggende naturfolk, inntil de siste restene av saktegående kultur er spylt vekk i en stri strøm av endringer. De overlevende kulturelementene mottar snart, motvillig – eller også med en slukøret iver – sin livbøye i form av et tvangsmedlemskap i en halvt karismatisk og halvt korrupt sivilisasjonsklubb med en uklar agenda.

At det nye tar over for det gamle er noe mellom en uleilighet og en katastrofe for tradisjonsbundne samfunn – og for de som måtte ønske seg en kultur som virker fortrolig i sin tidløshet og avgrenset i sin egenart. Likevel er dette sentimental-konservative ubehaget, som lett kan slå over i et antimoderne ressentiment, bare en overflateeffekt. Dypere ligger angsten for at sivilisasjonens strategier gradvis har utartet til et hasardspill, som vil ende med total bankerott. I den grad samspillet med naturen har vært et maktspill bedrevet med tanke på vinning, risikerer vår generasjon å spille bort vår egen sjanse til å spille videre. Mer enn noen annen av den teknologiske sivilisasjonens forsmedelige bivirkninger, endrer den globale oppvarmingen spillets natur. Vi er kommet til en situasjon der natur og kultur lever på hverandres nåde og der det ene ikke kan skilles fra det andre. Der fortiden markerer en rekke naturkatastrofer med enorme kulturelle virkninger, vil fremtiden også preges kulturkatastrofer med enorme virkninger i naturen.

Langt mer enn den utskjelte «kapitalismen», ligger kanskje problemet i en generalisert og langt eldre konkurransetilstand mellom folk og nasjoner, som bare indirekte involverer naturen. Med unntak av bevisste utrydningstokt mot rovdyr og kjemiske storangrep på insekter, har ikke menneskene valgt naturen som motspiller eller motstander. Vi har bare sjelden ført en full krig mot naturen, men vi har ofte utnyttet, manipulert og forandret den. Mer enn å være erklært fiende har dyr, landskaper og økosystemer blitt gjort til ufrivillige medspillere i sivilisasjonens besettende kappløp, der alle forsøker å overgå seg selv og der alle vil overgå hverandre. I en liten skala og på lokale arenaer foregår stadig et fruktbart samspill med naturen. I en større skala foregår dette samspillet mer som en uoffisiell og ujevn konkurranse, der stadig flere arter, habitater og økosystemer spilles ut over sidelinjen som entydige tapere.

  1. Varm og kald kultur

Rent kronometrisk går tiden i den samme takten for alle kulturer. Likevel virker urfolkenes livsformer konstante, mens moderne bysamfunn endrer seg hurtig. Antropologen Claude Lévi-Strauss skilte mellom det han kaller «varme» og «kalde» samfunn.[ii] I de kalde samfunnene skjer endringene langsomt og impulsen til endring kommer utenfra: nye kulturelementer oppstår bare når ytre omstendigheter tvinger dem til det. Den varme historien skjer der kulturene bærer i seg sine egne endringsprinsipper – der hvor de mobiliserer sine egne krefter og av egen kraft overskrider sine egne rammer. De varme kulturene beveger seg ifølge Lévi-Strauss alltid mot entropi – en tiltagende grad av kompleksitet, kaos og en galopperende oppheting.

Skillet mellom varm og kald kultur kan ikke bare brukes til å beskrive ulike samfunn, men kan også representere to ulike kulturelle idealer. Den varme kulturen finner sine forbilder i Alexander den store og Columbus – og idealiserer historiens mest monumentale og innovative sivilisasjoner. Idealet om en kald kultur er langt mer diskret i sine preferanser, som kanskje finner sitt klareste uttrykk i gamle taoistiske tekster. Her får det sjelelige idealet om sinnsro sitt kulturelle og sivilisatoriske motstykke i en idealisering av det kinesiske landsbylivet. Små samfunn er best, sier Lao Tzu: «La dem leve slik at selv om nabolandet er så nært at du kan høre hanene gale og hundene gjø, er de fornøyd med å dø av alderdom uten noensinne å ha besøkt dem.»[iii]

Tanken om at sivilisasjonen etterligner naturen, blir her til en klar og høyst konservativ norm som gjør stabiliteten og forutsigbarheten til åpenbare dyder: Et samfunn er som en plante som trenger jevnlig tilgang til vann og lys og som må skånes for ekstreme temperaturer. Tempererte kulturer har en defensiv og langsom historie – og trekkes bare motvillig inn i historiens strømninger. Et temperert samfunn har som mål å finne en levemåte som i prinsippet kan gjentas for evig. Alt kommer tilbake til jorden som siden bærer frem det nye. De idealiserte landsbysamfunnene som Lao Tzu snakker om, er fredelige kooperativer: De søker ikke å finne opp nye teknologier for å vinne et forsprang på nabobyen eller for å effektivisere jordbruket, men sørger for seg selv med velprøvde midler.

Idealet om stedsro som sinnsro og selvtilstrekkelighet som sunnhet, får både handel, erobring og oppdagelsesreiser til å fremstå som feberdrømmer. Alt det som har skapt historien ligner en slags sykdom eller galskap, en atferd som bokstavelig talt gjør den handlende til en fare for seg selv og andre. I det globalhistoriske spillet er det ikke lenger det kooperative idealet som råder, men konkurranseprinsippet i alle dets avskygninger. I et konkurranseperspektiv er den gode sirkelen ikke lenger den selvopprettholdende gjentagelsen, men vekstsirkler som gjennom gjentagelsen skaper en rest – et overskudd som gir et overtak i konkurransen. Hver gang en vellykket teknikk, strategi eller teknologi gjentas, innstiftes også en selvforsterkende endring. Hver gang en teknologisk nyvinning gjentas, sprer produktet seg, produksjonen øker og kulturen blir mer konkurransedyktig. Overskuddet kan investeres i en militær erobring eller handelsmessige fortrinn, og kulturdomenet vokser. Jo større riket er, jo mer overskudd kan genereres i de mest sentrale og privilegerte sonene, der forsprangs- og overtaks-teknikkene tas til sine absolutte ekstremer.

Klima- og ressurskrisene i vår tid viser at vekstsyklusene blir vanskeligere og vanskeligere å skille fra de onde sirklene: maktakkumulasjonen, teknonarkomanien og produksjonspatologien.

For kulturen som skjøtter seg selv, betyr sirkler av vekst i beste fall et overskudd som gir trygghet. Vekst er ustabilitetens positive side, men den er like fullt en ustabilitet. Vekstsirkler er ingen harmonisk runddans, men ligger farlig nær en hysterisk spiral – galskapens uformelle symbol. Klima- og ressurskrisene i vår tid viser at vekstsyklusene blir vanskeligere og vanskeligere å skille fra de onde sirklene: maktakkumulasjonen, teknonarkomanien og produksjonspatologien. Et samfunn i vekst er dermed en konstant fare for seg selv og sine omgivelser. Taoistene er ikke redde for å trekke den paradoksale lærdommen av dette – idet de slår fast at enhver som opplever suksess allerede er på vei til sin undergang.

  1. Globaltaoisme

Naturen er også kompetitiv til en viss grad, men konkurransen mellom arter og deres tilpasning til ulike overlevelsesnisjer skjer langsomt. Om enn artenes videreføring forstyrres av uforutsigbare ytre hendelser, som vulkanutbrudd, klimaendringer og meteornedslag, bærer de ikke i seg noe indre eskalerings-prinsipp som ligner på menneskets opphetede historie. Selv parasitter og populasjoner i eksplosiv vekst når sine kritiske grenser og ebber ut i stillferdige og rutinemessige kollapser. Gjentagelsen av artene gjennom tiden har kumulative effekter der artene sprer seg, men i det enkelte habitat synes reproduksjonsprinsippet snarere å stoppe tiden selv. De lengstlevende dinosaurartene gjennomgikk millioner av generasjoner, flere tusen ganger tusen gjentagelser av livsstadiene fra eggklekking til egglegging. Det finnes haier som har overlevd uforandret i over 400 millioner år. Fra en generasjon til en annen overleverer de kun en genetisk kode, som lar dem leve og overleve, gitt at omgivelsene er noenlunde like. Til sammenligning fremstår vår egen art som en nykomling: en talentfull, men uvøren debutant i evolusjonsspillet.

Til forskjell fra så å si samtlige andre arter, overleverer menneskeslekten ikke bare basert på genetikk, men på kulturelle koder, historier og redskaper. I motsetning til de genetiske kopikodene utgjør disse kulturkodene et stadig større materiale. Forvaltningen av dette svulmende kulturmaterialet fører nesten uunngåelig til revisjoner og kulturelle mutasjoner. Selv kulturer som lykkes i en temperering, forstått som en identisk gjentagelse, vil nesten uunngåelig være omgitt av et mer opphetet livsmiljø. Bare ved å inngyte en ekstrem ritualisering av det gamle og en tilsvarende avsmak for alt som er nytt, kan en menneskelig kultur etterligne naturens stabilitet. Amish-folket har forsøkt å stoppe historien i to hundre år. Selv om deres beundringsverdige kooperative jordbruk gjør dem levedyktige, og selv om deres kulturelle verdier – deres Ordnung – beskytter dem mot utenomverdenen, lever denne sjeldne ny-tempererte kulturen på omgivelsenes nåde.

Den mest ekstreme motsetningen til de taoistiske ideal-landsbyene – og deres Amish-varianter i moderne tid – må være drømmen om å kolonisere andre planeter, eller å flykte dit fra jordens klimatiske problemer. For øvrig er det langt fra tilfeldig at månelandingen fant sted som en del av et oppskrudd militært og teknologisk kappløp mellom to imperier, delvis basert på våpenteknologiens siste innovasjoner. Kulturelle fantasier om kosmisk ekspansjon fikk allerede før månelandingen motbør gjennom et av den tidlige miljøbevegelsens slagord: «fix Earth before we leave it». Den verdensreparasjonen man drømte om skulle skje gjennom en ny ydmykhet overfor omgivelsene; et brudd med vekst-kulturen – og en tilbaketrekning til det lokale og gjentagbare; økologisk jordbruk, en moderat livsstil, pasifisme og lokal selvtilstrekkelighet.

Tross sin gode vilje virker den tidlige miljøbevegelsens idealer om å komme tilbake til naturen fortvilet utilstrekkelig når det blir forstått bokstavelig. Problemet er at selv om en tilbake-til-landet-kultur enn er inspirerende som et forbilde, risikerer denne livsstilen å ende opp som et en ren gestus: et mer eller mindre helhjertet Amish-liv, gjennomført av en håndfull romantiske ildsjeler – mens resten av samfunnet dundrer videre mot indre og ytre overoppheting. Den globale feberen kan ikke motvirkes tilstrekkelig gjennom alternativkulturens kalde omslag eller enkeltmenneskers pusteøvelser i historiens fortrøstningsfulle bakevjer. Slaget står i byene og i historiens hovedstrøm.

I kontrasten mellom kald og varm kultur, er den globale oppvarmingen bare et symptom, om enn megetsigende, på et kulturelt system som i seg selv er overopphetet. Den eneste troverdige motsatsen i en gjenoppdagelse av den «kalde», harmoniske og langsomme kulturen på et høyere nivå: globaltaoisme.

En slik ny variant av taoistenes kvietisme, der man setter langsomhet, stabilitet og tålmod i høysetet, er så vanskelig å forestille seg i en urban og kosmopolitisk skala, at den bare skisseres som en vag og utopisk kontrast til dagens tilstand. Et slikt verdenssamfunn ville måtte innebære at sivilisasjonen gradvis vokser seg forbi sin febrilske fase. I et forestilt tilbakeblikk fra en slik fremtidig tidsalder av tålmod og måtehold, vil nåtidens problemer måtte fremstå som barnesykdommer og infantile grenseoverskridelser. De siste århundrenes kulturutvikling vil huskes som til tider fruktbare, men som regel altfor farlige eksperimenter, foretatt i ly av en ungdommelig blindhet og en tvilsom forestilling om en robust natur som garanterer for normaltilstanden. I en globalisert tid der sivilisasjonen er forent og samtidig truer med å ryste seg selv og omgivelsene i stykker, aner vi at kulturens sinnbilde ikke lenger kan være erobring, oppdagelse og stadig hyppigere endring. Likevel vet vi ikke lenger hva alternativet skal være.

Litt etter litt vil langsomheten, tempereringen og den gode gjentagelsen komme tilbake, både som kulturelle praksiser og som verdier.

Drømmene om en kolonisering av universet kan forstås som et symptom på en ekspansjonistisk kultur som har gått tom for ekspansjonsmuligheter. Hinsides denne forvirrede hildringen, der Mars gjøres til et nytt Amerika og der universet sikrer oss den grenseløsheten vi har lært å drømme om, vet vi godt at Jorden – med dens seks velkjente kontinenter – er stedet vi hører hjemme. Gitt vår tilpasningsdyktighet som art, vil menneskene antagelig være her i titusener av år – hundretusener for den saks skyld. Forestillingen om verdens forestående undergang kan kanskje skremme noen til besinnelse, men vel så ofte fungerer den som en simpel flukt fra langtidsperspektivene og utfordringene vi står overfor. Spørsmålet er om vi, i vår hektiske streben etter å leve og overleve, har tatt inn over oss at vi forbereder en jordisk sivilisasjon for de kommende millennier.

  1. Det langsomme tredje årtusen

Det meste av menneskets verden slik vi kjenner den, er blitt bygget i løpet av omkring to hundre år. Om enn vår tids byggverker kan virke aldri så korttenkte og kortsiktige, er det vanskelig å tenke seg annet enn at mye av infrastrukturen som har oppstått i denne perioden vil vare så lenge den globale sivilisasjonen består. Veier, tuneller, demninger og broer fra vår egen tid vil bestå. Vi har blitt vant til å se enorme endringer i løpet av ett menneskes levetid, men relativt til det forrige århundre, er det tenkelig at det tredje årtusen vil kunne fortone seg som en relativ stillstand. Denne nye æraen vil kanskje ta form av en endeløs krise, der det ugjentagbare i vår egen livsform vil manifestere seg i stagnasjon, utarming og selvdestruksjon. Men det som gjenstår og oppstår i denne krisen kan like fullt danne grunnlaget for en hittil uforutsett og langvarig sivilisatorisk blomstringstid. I en slik påholden taoistisk idyll ville den opphetede historien bli husket som et fjernt mareritt – og selv ordet «posthistorisk» vil gradvis miste mening. Litt etter litt vil langsomheten, tempereringen og den gode gjentagelsen komme tilbake, både som kulturelle praksiser og som verdier.

Idet vi uforvarende har bragt planeten ut av en titusenårig postglasial idyll – preget av geohistorisk sett usedvanlig stabile temperaturer – forteller klimatologene oss at vi må forberede oss på et langt mer ustabilt livsmiljø. Dermed vil vi kanskje trenge en konstant tilpasningsdyktighet snarere enn en temperert veltilpassethet. Muligens vil vi forsøke å kjøle ned kloden med ingeniørmessige midler. Om det kulturelle klimaet vil forbli opphetet, ustabilt og uforutsigbart, finnes det samtidig noen håpefulle og forsiktige tilløp til kulturell nedkjøling.

I eskaleringens febertid er vi, tross alle tendenser til det motsatte, i ferd med å lære hvordan verden kan opprettholdes. Læringsprosessen vi har begynt, kan oppsummeres gjennom et par kontraster: De gode sirklenes overskudd av energi, ressurser, oppfinnsomhet og intelligens må investeres i å motvirke de onde sirklenes overproduksjon av gift, avfall, tapere og menneskelig blindhet. Målet blir å vinne tilbake stabiliserte sykluser, sirkler uten vekst eller tap. Spillets natur vil også skifte fra hva James P. Carse i sin lekne kulturteori har kalt «begrensede spill», som spilles for å vinne, til det han kaller «evige spill» – som spilles for å holde spillet i gang.[iv] Når spillereglene endres fra historiens konkurransespill til posthistoriens evighetsspill, vil vi forkaste konkurransesituasjoner som systematisk skaper tapere og vinnere – enten spill-partneren er naturen eller andre mennesker. Tragiske spill med to tapende parter: krig, miljøskader og parasittære fenomener, vil i det lange løp måtte erstattes av symbiotiske vinn-vinn-situasjoner – så langt disse kan finnes.

En posthistorisk innstilt taoist kunne fable ennå videre: I dette nye, lange årtusenet, vil også ambisjonene om å kolonisere verdensrommet bli husket som nok en feberdrøm fra historiens siste faser. Vi vil se stjernene blinke som de alltid har gjort. Kanskje oppdager vi en gang livstegn andre steder i galaksen, men uten å lengte etter videre kontakt. Andre livsformer vil være som røykstrimer fra skorsteinene i en nabolandsby, haner som galer i det fjerne – mens menneskene for lengst er tilfredse med å bli hjemme og høre verdensrommet mumle omkring sin egen planet.

Uansett er det kanskje urettferdig å sette opp romfartens barnlige begeistring for kostbare unødvendigheter som tidssymptom, når disse anstrengelsene tross alt er så små og ubetydelige sammenlignet med forsvarsbudsjettene. I siste instans er det ikke de maniske ekspansjonsdrømmene som er vår tids viktigste patologi, men den paranoide trygghetslengselen, som nedfeller seg i et behov for permanente overtak og vedvarende maktspill.

I de små og mellomstore spillene finnes det vinnere og tapere. I det største globale spillet er det snarere slik at alle vinner eller alle taper. Selv ikke evighetsspillene varer for evig, men kan bare foregå så lenge det finnes spillere. Gevinsten i spillet er å kunne endre omgangen med tiden – fra forgjengelighetens evige død til frembringelsens evige fødsel. Taoismen rommer, sin konservativisme til tross, også innsikten om at naturens natur er forandring. I en kosmisk sammenheng er livet unikt ved sin vilje til å leve, i sin aktive søken etter å fortsette, i sin mangel på likegyldighet og i sin streben etter kontinuitet gjennom fornyelse. I et slikt perspektiv er sivilisasjon og natur det samme.

 

 

[i] I sin originale form lyder sitatet «Nature, to be commanded must be Obeyed» se. Bacon, Francis: Novum Organum, Del 1, § 3

[ii] Distinksjonen utdypes blank annet i et intervju gjengitt i Charbonnier, G. (red.), Conversations with Claude Lévi-Strauss, oversatt av John & Doreen Weightman, Cape, London 1969

[iii] Lao Tzu: Tao Te Ching, kapittel 80.

[iv] Carse, James P., Finite and infinite games, Free Press, New York 1986

//

Anders Dunker er professor ved Kulturakademiet og skribent bl.a. i Ny Tid og Le Monde Diplomatique. Denne essay-serien blir realisert takket være støtte fra NFFO.